Friday, 15 October 2010

In store Oslo: PERSONAE no 3-2010


Futurisme ligger på en måte i kjernen av moten. Det at man (for)kaster det som har vært og forherliger det nye for enhver pris. Samtidig fordrer jo fremtiden at det har vært en fortid. Futurismen er altså avhengig av det som har vært; det kommer som en reaksjon på den. Kanskje ikke så rart da, at futurismen, som -isme, er blitt forbundet med italiensk fascisme. Marinetti, opphavsmannen til «Det futuristiske manifest», og tanken om «å feire en ny skjønnhet, en fartens skjønnhet» på bekostning av den bruktmarked-trenden som ifølge Marinetti hadde dekket Italia som «tallrike kirkegårder», som ble publisert i den franske avisen Le Figaro i 1909, skulle senere bli aktiv tilhenger av Mussolini. Tanken bak det futuristiske manifestet gikk ut på å forkaste alt bestående for å gi makten til folket: Futuristene ville «ødelegge museene, bibliotekene, akademier av enhver type» og synge om «store folkemengder, rusa på arbeid, på nytelse eller på opprør». Eller som Marinetti sier det: «Å beundre et gammelt bilde er det samme som å helle følsomheten vår ned i en urne, i stedet for å slynge den langt av gårde i voldsomme kast av kreativitet og handling.»

Futurisme, som jo gjerne blir assosiert med avant-gardisme, er verken død eller levende, men den er alltid der, virtuelt, ventende på å bli redefinert igjen og igjen. Akkurat som moten, noe ikke minst Baudelaire visste, med sitt «La modernité, c’est la mode.» Det er selvsagt ikke tilfeldig at futuristbevegelsen lanserte seg selv som «the rising stars» av det nye århundret, preget som det var av Nietzsches oppløsning av alle verdier, hans erklæring av at Gud er død, samtidig som to store kriger er under oppseiling, Marx har erklært at arbeiderne er fremmedgjort i det moderne industrialiserte samfunnet osv. Mange gode grunner til å kaste tradisjonene på båten, mao. og leve i nuet – og i fremtiden. Forbindelsen mellom utseende og politikk er aldri mer synlig enn i det italienske motemanifestet selv, og dem fantes det mange av på 1920-tallet; blant andre Giacomo Balla og Vinzenso Fani (alias Volt) laget manifester om mote, hhv. om den antinøytrale klesdrakten og om kvinnemoten, noe som (ironisk nok) skulle foregripe hvor betydningsfull klesindustrien skulle bli for Italia. Bare det at de valgte manifestet som uttrykksform for å utsi noe om mote, sto i opposisjon til det kjølige aristokratiske imaget til de franske couturier-husene.

Men hva annet er mote et uttrykk for – om det ikke er manifesteringen av en selv, en projisering av hvem man er eller vil være?  «Med futurismen ble det litterære manifestet og det materielle mote-statementet skapt med tanke på den samme overdrevne og ideelle fremtiden,» skriver Emily Braun i sin refleksjon over motemanifestene til de italienske futuristene, som nok ikke var drevet av et ønske om å fremme moteindustrien, men av nasjonalisme: Klærne skulle være med på å forme et taprere, slankere, mer åndelig orientert italiensk folk. At nettopp «Made in Italy» nesten et århundre senere skulle bli et tegn på luksus for de få, og ikke nettopp noe for «folket», var neppe noe Marinetti eller hans samtidige hadde kunnet forutse. Eller som Paul Valéry så treffende har sagt det: «Problemet med fremtiden er at den ikke er hva den har vært.»

Elisabeth Skjervum Hole
redaktør

No comments:

Post a Comment