Thursday, 15 April 2010

New Personae in store



From the editor:
«Alt er tomhet, forfengelighet, forgjengelighet… og jag etter vind.» La dette Forkynnerens og Thomas Kingos ord stå som åpning på denne introduksjonen til dette nummeret av Personaes tematikk: nemlig «det barokke». Det barokke skal ikke her primært betraktes som en epoke, men som en livsfølelse, en holdning til livet, en tilstand vi befinner oss i akkurat nå (og kanskje alltid), prisgitt som vi er tilværelsens ustadighet og uvisshet. Ja, og holdningen til livet, gir ikke den seg primært utslag i de nære ting, som for eksempel hvordan vi omgås, klærne vi ifører oss, husene vi bor i, maten vi spiser? Barokkverdenen kan beskrives som et stort teater hvor hver enkelt fikk tildelt sin spesielle rolle. Barokken var tiden for de store ord, eller bilder, burde de vel heller kalles, på grunn av sitt eksplisitte formspråk. Barokken representerer også starten på den moderne, individualistiske tidsalder, borgerskapets tidsalder, tiden da stadig flere fikk delta i bylivets mange fordeler; da stadig flere ble konsumenter og tilbudet økte med eksplosiv fart.
«Barokken står ved inngangen til den moderne tid. Vår egen tid – ved slutten av det gamle tusenåret, begynnelsen av det nye – ligger ved utgangen av den moderne epoken. Likhetstrekkene mellom barokken og vår tid er mange: det turbulente og det ekspansive, utforskningen av nye verdener: universet og mikrokosmos, de nye kulturuttrykkene, overfloden og rikdommen, men samtidig det underliggende destruktive: angsten og døden,» skriver Hall Bjørnstad og Mette Nygård i essaysamlingen Overdådighet og død i barokken. Memento mori – husk du skal dø, er et av barokkens store temaer, utspilt på scenen så vel som i det virkelige livet, der den strålende prakt ledsages av heslige detaljer som peker på dødens oppløsning. Få har vel fornyet barokken som vår egen tids Alexander McQueen, som dessverre tok sitt eget liv for bare et par måneder siden. En tragisk hendelse som setter kunsten hans i et enda mer uforsonlig lys. På mange måter minner prosjektet hans om Bjarne Melgaards: uendelig vakkert og samtidig grusomt stygt, akkurat som livet selv. Eller som den franske filosofen Blaise Pascal formulerte det i sin Tanker allerede på 1600-tallet: «Vi streifer omkring midt på en veldig vidde, alltid usikre og uten holdepunkt, drevet fra den ene kant til den annen. Ser vi et punkt vi tror kan gi oss forankring, svikter det og viker unna. Setter vi etter, unnslipper det og glir fra oss i en evig flukt. Intet står stille for oss. Dette er vår naturlige tilstand, og likevel står den stikk i strid med våre lengsler. Vi brenner av trang til å finne en fast grunn, en urokkelig grunnvoll, for der å bygge et tårn som kan reise seg mot uendeligheten. Men grunnvollen revner, og jorden åpner seg i en gapende avgrunn…»

Elisabeth Skjervum Hole, redaktør

No comments:

Post a Comment